Utopian Manifesto

Utopian Manifesto

En likestilt og mangfoldig kunst- og kultursektor krever konkrete målsettinger og handlingsstrategier.Under fjorårets festival inviterte Oslo World, i samarbeid med Transcultural Arts Production – TRAP og Balansekunst, 60 fagpersoner fra 19 ulike land, til å utarbeide et utopisk manifest – et arbeid for å fremme ideer og strategier for å bekjempe diskriminering, rasisme, korrupsjon og ulikhet i kulturbransjen. Her kan du lese The Utopian Manifesto og forplikte deg til arbeidet for en kultursektor fri for diskriminering og rasisme: https://m.osloworld.no Manifestet tydeliggjør målsetningene sektoren bør ha, og en rekke konkrete handlingsforslag som tar oss mot disse målene. Det berører temaer som rettferdige søknadsprosesser, lik lønn for likt arbeid, universell utforming og strategier mot rasisme i kunstfeltet, for å nevne noe. Opprinnelig var planen for arbeidet å presentere en endelig versjon. Men bakteppet for utarbeidingen og det som har skjedd siden, har tydeliggjort behovet for å fortsette, for å revidere, legge til og holde diskusjonen om hvordan man oppnår en mer rettferdig kultursektor levende. Under årets festival vil de som var med på å utarbeide manifestet møtes, enten fysisk eller digitalt, for å utveksle erfaringer fra året som er gått og å oppdatere manifestets innhold. Det politiske bakteppet for arbeidet var dramatisk nok i 2019, med stor politisk uro i steder som Chile, Hong Kong og Libanon. Når manifestet slippes er kontrastene om mulig enda tydeligere – COVID-19 er i teorien et virus alle er like sårbare for, men pandemien tydeliggjør forskjeller, og forskjellene forsterker konsekvensene av utbruddet. Diskriminerende politikk og økende ulikhet har skapt fritt spillerom for virusets herjinger i ulike deler av verden. Den siste uken har overgrepene som begås mot sivilbefolkningen i USA under demonstrasjonene i etterkant av drapet på George Floyd vært nok en brutal oppvekker om at kampen mot rasisme og fascisme hører nåtiden og fremtiden til. Måten protestene har spredt seg over store deler av verden på, forteller oss både noe om internasjonal solidaritet, men også at mye arbeid gjenstår overalt. Å diskutere utopier innenfor kulturlivet virker smått i sammenhengen. Samtidig bør dette være et skjerpende øyeblikk, også for denne delen av samfunnslivet – en sfære mange av oss oppsøker for å oppleve en bedre versjon av verden og for å finne drivkraften til å fortsette kampen andre steder. Så kulturlivet har et ekstra ansvar for å ikke forsterke gamle, giftige strukturer. Vi er en arena hvor folk føler seg frie til å ta til orde for en bedre verden. At vi er det, krever desto dypere selvransakelse, at vi ser på hvordan vi er skrudd sammen og at vi er villige til å starte på nytt. For festivalen handlet ikke utopi-temaet om å drømme seg bort, men om å se alvoret i verdenssituasjonen og erkjenne at de politiske og samfunnsmessige realitetene ikke bare trenger små steg fremover, men også store tanker. Det gjelder også i 2020. Arbeidet med innholdet i manifestet vil fortsette. Vi ser på måneder og år med krav til kreativitet og hardt arbeid i tiden som kommer – virkeligheten er blitt snudd på hodet og veien fremover vil bli preget av gjenoppbygging, av små skritt. Men det er en situasjon som også krever at vi har de større målene for øye – at vi spør hvem kulturen skal være til for, både på, bak og foran scenen, at vi stiller oss selv kritiske spørsmål om hvem kulturen er tilgjengelig for i dag. Vi er nødt til å diskutere hvordan det ekstraordinære øyeblikket 2020 kan munne ut i en mer bærekraftig og rettferdig kultursektor på den andre siden, og manifestet er å regne som et bidrag i den retningen.

Gepostet von Oslo World am Donnerstag, 11. Juni 2020